Vindstille.net

Dette semesteret så har jeg blant annet faget POL1001 - Politisk teori og politisk adferd hvor en av de viktigste tingene i løpet av semesteret er å skrive en oppgave som kvalifiserer (eller diskvalifiserer) deg fra å stille til eksamen.
Min ble godkjent, og siden det er et interessant tema tenkte jeg at jeg skulle gjengi teksten her.
Temaet for semesteroppgaven er å gi en vurdering på faglig grunnlag hvorvidt politisk reklame på TV bør tillates i Norge.
Jeg prøver her å veie for og i mot om dette bør tillates og jeg prøver også å forklare hvorfor jeg kommer frem til det standpunktet jeg ender på.
Originalen som ble innlevert på PDF finner man her: SemPol1001.pdf

• Innledning
• Hvem eller hva lytter vi til ved et valg
• Hva med pengene?
• --Finland som eksempel
• --Forskjellige modeller for tillatelse av politisk reklame
• --Hva har blitt foreslått i Norge?
• Det er tillatt i andre medier, hva med TV?
• --Har teknologien fjernet fornuften i forbudet?
• Konklusjon
• Litteraturliste

Innledning

Kringkastere kan ikke sende reklame for livssyn eller politiske budskap i fjernsyn. Dette gjelder også tekstfjernsyn.

^{(Lovdata 1992)}

Sitatet ovenfor er hentet fra Lov om Kringkastings paragraf 3 punkt 1 som er lovhjemmelen som forbyr politisk reklame på TV i Norge og dette er temaet i denne oppgaven hvor jeg vil se nærmere på faglige argumenter for og imot tillatelse av politisk reklame. For å gi en bredere vurdering inkluderer oppgaven også andre momenter som skal være med å tydeliggjøre de faglige begrunnelsene. Dette er punkter som omhandler økonomi, andre medier og juridiske spørsmål.

Å skrive denne oppgaven åpnet øyene mine for noen sannheter, jeg trodde for eksempel at det var vanlig at politisk reklame var lovlig i land vi vanligvis ønsker å sammenligne oss med og jeg trodde at det bare var Carl I Hagen og FrP som hadde utfordret det norske forbudet mot politisk reklame. Så feil kan man visst ta, det er bare USA, Finland og Island som har tillatt politisk reklame på TV (Strand 2004) og TV-Vest sendte faktisk en politisk reklame før TV2 sendte sin (Nielsen 2003), TVVest sendte en reklamevideo fra Pensjonistpartiet.

Oppgavens problemstilling får en naturlig begrensning ut i fra de rammer som faglærer presenterte. Den skal i sin helhet handle om (1)politisk (2)reklame på (3)TV i (4)Norge. Jeg vil også begrense den til å omhandle den nåværende politiske situasjonen i Norge, det vil si fra etter år 2000.

I denne oppgaven er det også slik at enkelte internettadresser vil kunne figurere som gode eksempler da TV som medium og som reklamemedium vil måtte bli vurdert opp i mot de andre mediumene, og det av de andre mediumene som har fått mest oppmerksomhet i de siste årene som den nye påvirkningskanalen er internett (Karlsen 2007:282). Disse internettlenkene som blir brukt som eksempler, men som ikke kvalifiserer til å nevnes i litteraturlisten vil man finne som fotnoter på den aktuelle siden i oppgaven.

Hvem eller hva lytter vi til ved et valg
Det kan oppfattes slik at TV har blitt utfordret av de nye mediene på hva som påvirker oss mest i forbindelse med et valg og det kan se ut som om partiene selv er med på dette, hvis man ser på hvor mange av dem som ved valget i 2005 og 2007 ordnet seg med videokontoer hos Youtube1 og Snutter2, bloggkontoer hos de store gratisleverandørene av denne typen tjenester, ordnet seg med flotte internettpresentasjoner av deres idealkommune (med FrP sin som det mest synlige eksemplet3) og hvor mange mer eller mindre partiløse bloggere det var som skrev om valget. Et konservativt parti som Høyre har laget en egen programblogg4 for å kunne få med folkemeningen iutviklingen av et nytt prinsipp-program som skal vedtaes i år (Høyre 2006) og ungdomspartiets leder har hatt sin egen blogg i lang tid5. Spørsmålet blir jo om det å hente informasjon fra internett og om den informasjonen er den som påvirker valg av parti mest, og om dette er kun noe som gjelder for de unge eller om det også gjelder de litt eldre. Her er det lett å bli lurt gjennom den medieoppmerksomheten som partienes nettvalgkamp fikk i de siste valgene, man skulle jo da umiddelbart kunne anta at virkningen var proposjonal med satsningen og at nettet vil kunne oppfattes som en av de viktigste informasjonskildene i valgkampen.

Man kan her også se på nordmenns nettbruk siden dette kan være en faktor i forhold til hvor vellykket partienes nettvalgkamp kan være. Nordmenns internettbruk er helt i europatoppen - vi har i 8 av 10 tilfeller tilgang til internett og at over halvparten av befolkningen bruker internett hver dag. Noe som kunne stemme overens med tall som viser at 68 prosent av befolkningen med tilgang til internett bruker internett flere ganger i uka eller hver dag til privat bruk (Karlsen 2007:284). Dette gir med andre ord gode vilkår for at nettvalgkamp kan være virkningsfullt og at det derrmed kan være et riktig fokus for partiene for å få fram budskapet sitt.

Trass i all denne oppmerksomheten viser det seg at internett kommer helt nederst på listen over hvilke informasjonskilder som var viktige under valgkampen i 2005, og selv om det så litt bedre ut for de aller yngste, så var det også her veldig få som så på internett som en viktig informasjonskilde. Det er fortsatt slik at det er fjernsyn, riksaviser og diskusjoner som er vår viktigste informasjonkilde i en slik situasjon (Karlsen 2007:289). Det var overraskende nok kun 17 prosent av befolkningen som leste om valgkampen på nettet hver dag, mens over halvparten ikke gjorde det i det hele tatt i løpet av valgkampen. (Karlsen 2007:293). Dette viser at det fortsatt er fjernsynet som er den viktigste informasjonskilden for landets borgere i en valgkamp, på tross av medieoppmerksomheten rundt nettvalgkampene, noe som kan få følger for hvorvidt politiske reklame på TV bør tillates.

Hva med pengene?
Et viktig poeng i forhold til om politisk reklame burde tillates på TV er hvordan dette vil skape nye eller forsterke gamle skjevheter i det politiske landskapet og her kommer pengene inn. Det er klare forskjeller blant de norske politiske partiene når det gjelder finansielle muskler. Arbeiderpartiet (DNA) som det største partiet hadde inntekter på godt over 100 millioner (126,67) i 2006, mens det minste partiet på stortinget i samme periode, Venstre (V), hadde inntekter på bare litt over 20 millioner. Det er også flere småpartier som ikke er representert på Stortinget som enten ikke har inntekter i det hele tatt eller har inntekter under 1 million kroner (SSB 2007). Dette tilsier at det er flere av partiene som ikke ville tåle noen særlige økninger i budsjettene eller eventuelt ikke ville ha mulighet til å omdisponere midlene sine nevneverdig. Det blir også hevdet at det kun er de to største partiene som vil kunne benytte seg av dette og at de andre partiene som er i mot politisk reklame på TV kun gjør dette fordi at de frykter å miste politisk innflytelse (Mo 2006). Ut i fra SSBs oversikt over partienes inntekter i 2006 så er det 3 partier som skiller seg ut økonomisk, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet (FrP) og Høyre (H), disse 3 partiene har overlegent størst lommebok og vil dermed være sikre seg en enda større politisk innflytelse med tillatelse av politisk reklame i Norge.

Finland som eksempel
Finland har tillatt politisk reklame på TV de siste parlamentsvalgene og Centerpartiets partisekretær, Eero Lankia, oppsummerer det slik (Holst-Hansen 2003):

Valgkampbudsjettene har ikke eksplodert, etter at vi tillot politisk tv-reklame. Av Centerpartiets budsjett på 600000 euro, brukte vi halvparten på tv-reklame for partiet. I tillegg hadde rundt 100 av partiets 230 kandidater egne reklamefilmer, som ble vist på regionale tv-kanaler før siste parlamentsvalg. Personlig liker jeg ikke at det brukes så mye penger på tv-reklame. Men alle de andre partiene bruker penger på det, og da føler vi at også vi må gjøre det.

Som han understreker her så gir ikke et system som tillater politisk reklame mye valgfrihet, hvis en selv ikke benytter seg av muligheten til å plassere budskapet sitt mellom reklamer for tamponger og dagligvarekjeder så vil man sakke akterut, man vil ikke få like mye sendetid på TV og dermed har man ikke noe valg, man er selv nødt til å delta i kappløpet. Partiet opplyser også at de brukte halvparten av valgkampbudsjettet sitt på TV-reklamer, i tillegg til at lokale kandidater også hadde egne reklamesnutter. Dette er veldig mye penger å frigjøre for et parti, det vil uten tvil måtte tappe andre deler av valgkampbudsjettet eller fra andre deler av budsjettet gjennom tilskudd noe som vil kunne ha tre mulige utfall, (1) det vil svekke partienes valgkampsatsning når det kommer til andre satsningsområder i valgkampen, (2) det vil kunne påføre skattebetalerne en ekstra regning gjennom at politikerne trenger å tilføre seg selv mer penger, noe som kan føre til mer «politikerforakt» siden de da tilfører enda mer penger til seg selv istedenfor å bruke pengene på noe «fornuftig» og (3) tillatelse til politisk reklame på TV kan medføre at de små partiene drukner mediedekningen i valget i større grad enn de gjør i dag. Hver av disse følgene kan også skje i kombinasjoner med de andre, men de trenger ikke nødvendigvis å slå til fordi at partiene behøver ikke å skulle benytte seg av muligheten de har til å bruke TV som et reklamemedium i valgkampen.

Forskjellige modeller for tillatelse av politisk reklame

Det finnes forskjellige modeller for hvordan man skal legge til rette for politisk reklame, i USA er det regler i forhold til hvor mye penger kandidatene kan bruke i innspurten, men det sier ingenting om hvorvidt kandidatenes støttespillere kan benytte seg av reklame og hvor mye penger som benyttes før valgkampsinnspurten starter (NOU 2004:25 s122) i Storbritannia derimot så er det slik at man får tildelt reklametid ut i fra størrelse på partiet i forbindelse med valg og ved årlige politiske
høydepunkter, dette tildeles på bakgrunn av størrelse og de har ikke mulighet til å kjøpe seg mer tid fordi at utover dette så er politisk reklame forbudt. De operer også med ganske lange reklamesnutter fordi at man da håper på mer seriøsitet og mindre saksforenkling (NOU 2004:25 s123). Dette er to vidt forskjellige modeller å gjennomføre dette på og som Norge må ta med i betraktning om man ønsker å innføre politisk reklame på TV i Norge. Skalaen spenner i fra at man har mer eller mindre fullstendig frislipp på den politiske reklamen til at man har strenge regler for likhet og gjennomføring med eventuelt gratis eller veldig billige reklamesnutter. Ut i fra NOU 2004:25 så ser man at hvordan dette gjennomføres og med hvilke begrensninger som settes kan variere en hel del, fra rabatt på reklametiden til at man må ha så og så stor oppslutning eller ikke kan snakke stygt om konkurrenter i reklamene, det er mange måter å gjøre dette på.

Hva har blitt foreslått i Norge?
Det er blitt foreslått i Norge at politiske partier skal kunne få kjøpe billigere reklametid slik at det skulle gå mindre ut over de partiene med litt mindre økonomisk kapasitet (Magnus 2004), men hvis man bruker Tyskland som eksempel, hvor de har en ordning som tilsier at alle registrerte partier skal få to gratis reklamebolker på de offentlige TV-kanalene (NOU 2004:25 s123), mens de kan få lov til å kjøpe reklame til selvkostpris på de private TV-kanalene, noe som i 1998 og 2002 utgjorde 45 prosent av vanlig markedspris for reklame på disse TV-kanalene. På tross av denne ordningen så er det kun de største partiene som har råd til å benytte seg av dette (NOU 2004:25 s124). Man kan tenke seg at denne ordningen vil kunne være lik den som er foreslått i Norge, men også her vil man kunne få den situasjonen at man ikke har råd til å benytte seg av tilbudet, på grunn av tidligere nevnte begrensninger i økonomien til de fleste av partiene. Dette vil dermed kunne sørge for at de minste partiene forsvinner ut av kartet (Stortinget) og at vi dermed får mindre pluralitet på Stortinget. Carl I Hagen har tidligere uttalt at han vil ha færre partier på Stortinget (Solvik 2003a) så
hans ønske ville jo være oppfylt, man ville da få muligheten til lettere å kunne danne flertallsregjeringer uten å måtte ty til koalisasjoner om det var større partier som var representert der. Det ville også kunne være lettere å skille mellom partiene. Et problem med en slik partidød vil være at man da kan oppleve mer konflikter i partiene og det vil kunne være vanskelig å finne et parti som passer helt for seg selv enn det er i dag siden partiene da må favne om flere meninger enn de må i dag.

Det er tillatt i andre medier, hva med TV?
I Norge, som i mange andre land, så er politisk reklame tillatt på alle andre medium enn på TV jamfør paragraf 3-1 i lov om kringkasting (Barstad 2004, Lovdata 1992). Dette har blitt kritisert opp gjennom tidene både for å være konkurransevridende (Solvik 2003b), ulovlig gjennom at det er et brudd på menneskerettighetene (Nielsen 2003) og et brudd på ytringsfriheten (Løkke 2007). Det forskjellig grad av hvor alvorlige disse argumentene er, ut i fra det at brudd på ytringsfriheten og menneskerettighetene er brudd på grunnloven, mens konkurransevridning som er sanksjonert av staten er lovlig.

Norge har en merkelig praksis når det gjelder politisk reklame. Aviser, blader, magasiner, internett og radiostasjoner får ha reklame for politiske partier, men tv-kanaler har ikke denne retten. Det er ei merkelig forskjellsbehandling som vanskelig lar seg forklare med gode argumenter. Det er konkurransevridning på sitt aller verste.

Dette er Solviks (2003b) grunngivning for hvorfor man må tillate politisk reklame på TV, rett og slett fordi at det er urettferdig i forhold til de andre mediene, ja man kan forsåvidtsi at det er det, men godtar man ikke i andre sammenhenger slike urettferdigheter fordi det er tryggere eller mer
solidarisk å gjøre det på den måten?

Et annet viktig argument går på om forbudet bryter med ytringsfriheten og dermed grunnloven og menneskerettighetene, Australias høyesterett avgjorde i 1992 at det var nettopp grunnlovsstridig å forby politisk reklame på TV (NOU 2004:25 s125) og i Norge uttalte advokat Kyrre Eggen i 2003 at «Det norske forbudet mot politisk TV-reklame strider mot bestemmelsene om ytringsfrihet i den europeiske menneskerettskonvensjonen som Norge er forpliktet til å følge» (Nielsen 2003), Løkken (2007) slutter seg også til dette:

Å nekte noen å fremføre et budskap på tv ved lov, så lenge redaktør og avsender er enig om betingelsene, er prinsipielt å anse som brudd på ytringsfriheten. Uavhengig av konsekvenser for ordskiftet, praktiske forhold, og andre eventualiteter som vil følge i kjølvannet av en opphevelse av forbudet, så er det prinsipale hensynet til ytringsfriheten alfa og omega, og etter min mening i seg nok til å begrunne hvorfor politisk tv-reklame burde være en selvfølgelig rett.

Dette er noe det er lett å være uenig om, det er blant annet anført argumenter fra Forbrukerombudets side at «Ytringsfriheten skal sikre offentlighet rundt viktige samfunnsprosesser, og det må finne sted
en fri meningsutveksling før valg og viktige beslutninger. Reklamen har ingen oppgave i denne sammenheng. Den tradisjonelle reklamen skal ikke påvirke meninger, men lommebøker.» (Nergård 2000), hun trekker videre også frem at den definisjonen på reklame som ytringsfrihetskommisjonen legger til grunn gjør at «det som kalles "politisk reklame" altså ikke er "reklame"». Det er altså delte meninger om hvorvidt det juridisk sett er et problem at vi har en slik begrensning på ytringsfrihetenog her trekker Nergård frem et viktig poeng, reklamen er til for å påvirke hva folk handler, mens en fri meningsutveksling i demokratisk ånd forutsetter at motparten har mulighet til å svare for seg og som vi har sett i forrige kapittel kan nettopp dette bli et problem, motparten har ofte ikke råd til svare for seg, med mindre motparten er en av de to til tre partiene som muligens har økonomiske muskler til å benytte seg av dette mediumet. Når dette er temaet så må man også se på om man ønsker «amerikanske tilstander» under valget, under den nåværende amerikanske valgkampen har det dukket opp bilder av Hillary Clinton som ung og liberal (Meland 2008) og Barack Obama i en tradisjonell somalsk påkledning (Sæbø & Laran 2008) i håp om å diskreditere kandidaten ovenfor velgerne. Det er også flere land hvor valgkampen er skitten, blant annet regnes Australia for å ha en
komparativt sett skitten valgkamp med mange negative karakteristikker (NOU 2004:25 s125).

Har teknologien fjernet fornuften i forbudet?

«Men også praktiske hensyn taler for å oppheve forbudet. Når man etterhvert kan kjøpe reklame på VG-nett inkludert tv-reklame, illustrerer det at moderne teknologi er i ferd med å viske ut forskjellene. At det lenge har vært tillatt å kjøpe reklame i etermediene og i avisene, samt også på kino(!) forteller at forbudet forlengs er avleggs.»

^{(Løkke 2007)}
Den teknologiske utviklingen har gått bare en vei siden NRKs TV-sendinger startet, fremover, det har kommet til nye teknologier og særlig de siste 40 årene har den teknologiske utviklingen skutt fart gjennom utviklingen av den personlige datamaskinen og internett. Gjennom internett har alle de store avisene fått seg sin egen TV-stasjon, eksempler på dette kan være TV-adressa6 7, TVDagbladet.no8, VGTV9 og Aftenposten TV10. Det er altså da lov å presentere politisk (og religiøs) reklame på disse internettbaserte TV-kanalene fordi at de ikke blir regulert av Kringkastingsloven. Dette tyder på at loven kan ha sakket akterut i forhold til teknologien gjennom utbredelsen av slike internettbasert TV-kanaler. Det er et problem med denne argumentasjonen, den legger mer eller mindre til grunn at det er like mange, eller omtrentlig like mange, som benytter seg av slike internettbaserte TV-kanaler som det er brukere av ordinære TV-kanaler. Dette er en forutsetning som jeg trekker sterkt i tvil, vi har tidligere sett at åtte av ti nordmenn har tilgang til internett og at halvparten bruker det relativt ofte, men vi har også sett at internett ikke brukes til å finne informasjon om valget, men heller brukes til å lese litt i nettaviser, gå i banken og lignende aktiviteter. Det er altså en hel del nordmenn som ikke benytter seg av datamaskiner og internett og det er en generasjonskløft der som gjør at det primært er de yngste som bruker internett i særlig stor grad. Jeg forsøkte å finne statistikk over hvor mange nordmenn som ikke har TV, men det var dessverre noe jeg ikke fant, det jeg derimot fant var at nordmenn gjennomsnittlig brukte 154 minutter bak TV-skjermen i 2007 (Jensen 2008). Dette skulle tilsi at de fleste av oss har tilgang til TV eller har det selv, noe som igjen viser at vi har høyere grad av bruk av TV på landsbasis for alle befolkningsgruppene, noe som igjen betyr at antagelsen om at argumentet internettbaserte TVkanalers utbredelse ikke nødvendigvis holder vann. På tross av at internettbaserte TV-kanaler foreløpig har et slikt smutthull og sannsynligvis mangler den nødvendige brukermassen for å åpne reell konkurransemulighet i forhold til de vanlige TV-kanaler så er det ingenting som tilsier at lovverket bør harmonisere reglene for norske internettbaserte TV-kanaler og norske kringkastingsbaserte TV-kanaler, i hvert fall over tid, når førstnevnte blir vanligere eller eventuelt like vanlig som sistnevnte.

Konklusjon
Jeg har nå sett på ulike aspekter ved det å skulle tillate politisk reklame, jeg har sett på hva som vi lytter til ved et valg og om det er noen nye trender når det kommer til dette jamfør det faktum at internett har blitt spådd at det kommer til å bli viktigere for vår fastsettelse av partivalg. Jeg har også sett på noen juridiske synspunkter angående lovligheten av slikt forbud sammen med om det eventuelt er konkurransevridende i negativ forstand. Sammen med konkurransevridning har jeg også sett på om den teknologiske utviklingen har gjort lovforbudet avleggs. På tross av dette vil jeg si at det viktigste argumentene for og i mot liberalisering av lovverket dreier seg om gjennomføringen av en slik liberalisering, om finansieringen av slik reklame og om ikke dette vil kunne skape partidød i Norge.

Økonomisk sett så vil en slik liberalisering av lovverket være katastrofal for de mindre partiene hvis det legges opp til at partiene selv må kjøpe reklametid, enten til markedspris eller selvkostpris, hvis et av partiene begynner med politisk reklame på TV så «må» de andre partiene følge etter fordi at man vet at TV er en av våre fremste kanaler for partibestemmelse i valgkampen, dette fører til at de partiene som får mindre sendetid på grunn av at de av prinsipielle eller økonomiske årsaker ikke har en reklamekampanje vil kunne sakke akterut stemmemessig fordi at de ikke får spredd budskapet sitt godt nok, og det er slik i norsk politikk at den økonomiske støtten avhenger av hvor mange stemmer du får og hvor mange medlemmer du har, så når antallet stemmer går ned, så går også finansieringen ned, noe som igjen da rammer neste valgkamp, dette vil da kunne være en veldig ond sirkel for partiene som blir rammet av den. Man har også muligheten til å vedta at partiene skal få gratis reklametid på enten alle kanalene som sender i Norge, eller bare de offentlige kanalene (NRK1, NRK2 og NRK3), men da vil man få problemet med å velge ut hvem som skal få tildelt slik reklametid, er dette noe alle partier som er registrert, eller som stiller med lister i nok valgområder skal få, eller skal det være strengere krav til hvem som får tildelt slik reklametid? Problemet med å legge listen for høyt er at man da vil kunne oppleve denne negative spiralen for de som havner utenfor også her, mens man med å legge listen for lavt vil kunne ende opp med utrolig mange partier som vil ha tildelt reklametid.

Ut i fra disse punktene som jeg har trukket frem gjennom denne oppgaven så vil jeg anbefale å opprettholde et forbud mot politisk reklame på TV og eventuelt vurdere å utvide dette til også å gjelde for norske internettbaserte TV-kanaler, dette ut i fra TV-mediets dominans og evne til påvirkning og ut i fra det at man gjennom reklame ikke har den muligheten til tilsvar man ellers har i den offentlige debatten.

Litteraturliste

• Lovdata. (1992) «LOV 1992-12-04 nr 127: Lov om kringkasting». Lovdata, hentet 05.03.2008 fra http://lovdata.no/all/hl-19921204-127.html
• Strand, Arne. (2004) «Valgkamp i TV-reklamens lys» Dagsavisens nettutgave, hentet 28.02.2008 fra http://www.dagsavisen.no/meninger/article285428.ece
• Nielsen, Øyvind. (2003) «Ulovlig å forby politisk reklame» Siste.no, hentet 28.02.2008 fra http://www.siste.no/Innenriks/article734269.ece
• Karlsen, Rune. (2007) «Den første internettvalgkampen? Velgernes informasjonskilder», Aardal, Bernt, red. Norske velgere: en studie av stortingsvalget 2005. Oslo: N.W. Damm & Søn, pp. 281-302
• Høyre. (2006) «Det lange programarbeidet» Høyres programblogg, hentet 29.02.2008 fra http://hoyre-programblogg.blogspot.com/2006/12/det-lange-programarbeidet...
• SSB. (2007) «Partifinansiering, etter inntektskilde og parti. 2006» SSB, hentet 03.03.2008 fra http://www.ssb.no/emner/07/02/10/partifin/tab-2007-08-20-01.html
• Mo, Geir. (2006) «Politisk reklame i et fritt land» Minervas nettutgave, hentet 03.03.2008 fra http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=3016&id=131120061448381869
• Holst-Hansen, Thomas. (2003) «Kjøp vår politikk, takk» Dagbladets nettutgave, hentet 03.03.2008 fra http://www.dagbladet.no/magasinet/2003/08/09/375448.html
• NOU 2004:25 Penger teller, men stemmer avgjør. Oslo: Moderniseringsdepartementet
• Magnus, Gunnar. (2004) «Foreslår billig TV-reklame for partier» Aftenpostens nettutgave, hentet 04.03.2008 fra http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/article901801.ece
• Solvik, Bjørn Magne. (2003a) «Hagen vil ha færre parti». Liberaleren, hentet 05.03.2008 fra
  http://www.liberaleren.no/2003/09/02/hagen-vil-ha-faerre-parti/
• Barstad, Lars Henie. (2004) «Kampen om politisk reklame på fjernsyn». Aftenpostens nettutgave, hentet 04.03.2008 fra
  http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article780194.ece
• Solvik, Bjørn Magne. (2003b «Må få sende politisk reklame». Liberaleren, hentet 05.03.2008 fra http://www.liberaleren.no/2003/07/16/ma-fa-sende-politisk-reklame/
• Løkke, Eirik. (2007) «Opphev forbudet!». Kapitalismus, hentet 05.03.2008 fra
  http://kapitalismus.blogspot.com/2007/08/opphev-forbudet.html
• Nergård, Gry. (2000) «FOs høringsuttalelse til Justisdepartementet vedr. NOU 1999:27 "YTRINGSFRIHET BØR FINNE STED" – FORSLAG TIL NY GRUNNLOV § 100» Forbrukerombudet.no, hentet 06.03.2008 fra http://www.forbrukerombudet.no/index.gan?id=384
• Meland, Astrid (2008) «Sjekk Hippie-Hillary og typen». Dagbladets Magasinets nettutgave, hentet 06.03.2008 fra http://www.dagbladet.no/magasinet/2008/02/27/528190.html
• Sæbø, Sun Heidi & Eugene Brandal Laran (2008) «Obamas tilhengere raser mot dette bildet». Dagbladets nettutgave, hentet 06.03.2008 fra
  http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/02/25/527981.html
• Jensen, Martin Huseby (2008) «Så mye ser du på TV» NA24.no, hentet 06.03.2008 fra http://www.na24.no/propaganda/media/article1598149.ece

1. 1. Youtube.com
2. 2. Snutter.no
3. 3. Valg2007.no
4. 4. hoyre-programblogg.blogspot.com
5. 5. Torbjorn.ungehoyre.no
6. 6. Adressa.no/tv/
7. 7. Man kan faktisk risikere å bli intervjuet av Adressa.no, TV-adressa (samsender med TV-Norge), TV-adressa Nett-TV, Adresseavisen (papiravis) og Radioadressa rett etter hverandre om samme sak med forskjellige journalister
8. 8. Dagbladet.no/tv/
9. 9. atvs.vg.no
10. 10. Aftenposten.no/webtv/