I dag er Brage blitt fire måneder gammel. At disse månedene har gått fort er en uungåelig klisje. Han utviklet seg normalt denne første tredjedelen av det første leveåret; han er svært kontaktsøkende - orientert mot stemmene våre og ansikter, smiler og humrer og er nå midt i overgansfasen fra refleksiv til responsiv atferd - "løsriver" seg med andre ord fra de reflekser han er født med (som har som funksjon å sikre overlevelse). Rent motorisk snur han seg fra rygg til side og så smått over på mage og putter masse saker inn i munnen (som i alle fall ikke jeg ville funnet det naturlig å smake på). Ikke minst har han begynt å ta på føttene sine - til sine foreldres enorme entusiasme.
Først og fremst er Brage til uvurderlig glede for mammaen og pappaen sin - uavhengig av utviklingsintensitet. Lite visste jeg da jeg var gravid om at det å få barn skulle være så fantastisk.
Og nå har mammaen hans sommerferie og kan endelig senke skuldrene skikkelig for første gang siden han ble født - jeg er nemlig ferdig med eksamen. Det å kunne ha anledning til å ha et todelt fokus når man egentlig er i permisjon har imidlertid vært utelukkende positivt og fruktbart både for meg som student og enkeltindivid og for familien som helhet.
]]>