Vindstille.net

Jeg hører stadig mennesker klage over at de har dårlig samvittighet overfor barna og familien. De har dårlig samvittighet fordi de er så mye på jobben eller driver med andre ting som stjeler tid fra dem. Andre ting som for eksempel kjøring av barna til og fra et ukjent antall aktiviteter, bedriftsidrett og jobbmiddager. Ettermiddags jogging og fotballpub. Shopping og hotellferier med venninner. De klager over at de mangler kvalitetstid og skylder naturligvis på tidsklemma.

Jeg kan like så godt si det med en gang: jeg stiller meg uforstående til tidsklemma, og kvalitetstid synes jeg er et forferdelig begrep. Jeg synes det er rart at folk klager over en tilstand de selv har skapt og som ingen andre enn dem selv kan endre på. Det er litt som med depresjon - det er en også en tilstand bare en selv kan komme seg ut av. Jeg forstår at familier med mange barn har det travelt - jeg synes selv jeg har det travelt, og jeg har bare ett barn - et barn som sover 16 timer i døgnet. Minst. Selv om jeg har det travelt, avlegger studiepoeng i permisjonstiden, planlegger bryllup og trener aktivt, er jeg ikke rammet av noen tidsklemme. Ikke streber jeg etter kvalitetstid heller. Hadde jeg derimot hatt mange flere fritidsaktiviteter og tatt flere studiepoeng enn hva jeg gjør, ville jeg nok finne meg selv i en situasjon hvor mange ville mene jeg med plausibilitet kunne si jeg var fanget av tidsklemma.

Det kan hende det er flere ting jeg kunne tenke meg å drive med, men som jeg velger å prioritere bort, for å unngå å få for liten tid, for liten tid til det som betyr aller mest for meg, tiden med familien min. Siden jeg opplever å ha tilstrekkelig tid sammen med de to jeg er aller mest glad i, blir kvalitetstid et overflødig begrep for meg - for oss.

Jeg tror nemlig opplevelsen av tidsklemma står i umiddelbar sammeheng med streben etter kvalitetstid. Det går an å sette begrensninger på antall tidkrevende fritidsaktiviteter per barn, det går an å trene sammen med partneren sin, fremfor hver for seg, og det går an å ta med familien til skogs eller lignende i helgen fremfor å rave gatelangs på høye heler på jakt etter den perfekte jeansen og det går an å sette som hovedregel at familien skal ha minst ett felles måltid hver dag. Det er lov å operere med rammer, og like fullt, det går an å si at nok er nok. Det virker kanskje provoserende at en uerfaren 21-åring kommer med formaninger? Jeg tror at til tidligere man lærer seg å prioritere - velge hva som er viktig - til større mulighet har man for å unngå dette sosialt konstruerte problemet som tidsklemma faktisk er.

Etter min overbevisning handler dette om å være bevisst at man ikke kan få alt - man må velge, som igjen innebærer at man må velge bort noe annet. I vårt hjem eksisterer ingen tidsklemme, og hva mange kaller kvalitetstid, er den tiden som er dagligdags hos oss. Det betyr ikke at den er mindre kvalitetsfyllt - snarere tvert i mot - det betyr at den har høyeste prioritert - på bekostning av tidsklemma.