Vindstille.net

Etter nå ha kommet tilbake til Norge etter 1 måned på Cuba og jeg kan utvilsomt innrømme at ferien ble veldig annerledes enn hva jeg hadde forventet.

Jeg sitter igjen med så uendelig mange inntrykk og følelser, og majoriteten av dem dreier seg om min fortvilelse over hvordan menneskene er tvunget til å leve. Den eksreme sosialismes grunnpilar er jo "likhet for alle". Selve setningens innhold er vel og bra, og fra et teoretisk sted gavner den alle og enhver. Samfunnsforskjeller vil ikke eksistere og man kan jo ikke si annet enn at det i seg selv er en svært god ting. Da selvfølgelig spesielt for de nederst på en eventuell "rangstige".

Som jeg alltid har hevdet er det en definitiv forskjell på ideologier i teori og praksis. De erfaringer jeg gjorde meg på Cuba gjorde meg bare enda mer sikker på nettopp dette. Siden det skal være likhet for alle er det bestemt at alle skal tjene mellom 10 og 20 dollar i mnd. Det er hva de selv sitter igjen med etter skatt, og i en kommunistisk stat er skattenivåene eksepsjonelt høye. I praksis sier dette at en lege tjener like mye som en portier på et hotell. Eller forresten, en protier vil gjerne kunne tjene mer pga tips. Dette i seg selv er ikke nødvendigvis veldig negativt. Men det jeg ønsker å stille spørsmål om er hvordan det er mulig å overleve på 15 dollar i mnd? Svaret er svært enkelt. Det er rett og slett ikke mulig. Menneksene på Cuba er tvingende nødt til å skaffe seg penger på illegalt vis. Da aller helst gjennom å lure naive turister som bl.a jeg betegnet meg selv som tidligere. De selger sigarer på gaten. Karameller, lightere, hårspenner, kjeks, ja, hva som helst. På den måten får de tjent inn det lille ekstra de trenger for å kunne kjøpe morgendagens brød.
Den største næringen er allikevel pirattaxiene, eller taxiene i det hele tatt. Her er det muligheter for å unndra store mengder penger, og det blir også gjort. At pirattaxier unndrar penger er en åpenbar sak, men at også de offisielle gjør det la vi godt merke til. De brukte sjelden takstameteret sitt og var åpne for pruting.

Vi, som de pro-turistene vi var medvirket utvilsomt til at det kom mer penger inn i markedet og derfor også til at enkeltmennesker fikk varmet sitt hjerte over noen ekstra flasker cubansk rom. Det jeg sikter til er de ni nettene vi hadde i Varadero hvor vi bodde i casa particular. I Varadero er det forbudt for fastboende å leie ut rom til turister. Turistene der er per lov tvunget til å bo på hotell. Noe som for så vidt kan forklares med at staten vil tjene ennå mer per turist.

Etter tre netter på hotell hadde vi ikke råd til noe lengere Varadero-opphold, trodde vi. Da vi kom til busstasjonen samme dag for å reise videre til evt Matanzas klaget vi til riktig menneske om at vi aller helst fortsatt ville være i Varadero, men ikke hadde råd til mer hotellopphold. Denne unge herremannen ordnet saken meget glatt og vi fikk en illegal casa particular servert på gullfat. Der oppholdt vi oss som sagt i ni dager, og per natt måtte vi betale 25 doller. Dette er penger som går rett i lomma på huseieren som for øvrig var en meget frisk og kvikk dame. På vårt opphold tjente denne damen altså 25 * 9 dollar, som i sum tilsier 225 convertible pesos, eller dollar om du vil.

For oss er det veldig tydelig at kommunisme ikke fungerer i praksis, i alle fall ikke i Cuba, og jeg tviler sterkt på om den gjør det i Hvite-Russland eller Nord-Korea heller. Samfunnsforskjellene er abnorme. De er de som tør ta flest sjanser og bryte loven med hell, som i all hovedsak holder seg godt med penger. Er det virkelig slik ekstrem sosialisme er i virkeligheten?