Vindstille.net

I dag har vi vært på sykehuset og jeg har blitt "klarert" for operasjon. Alt står bra til med både meg og babyen, og jeg liker å tro at både jeg og småen er klare for at han skal få en ny dimensjon i livet nå veldig snart. Jeg er i alle fall veldig klar for å få han ut - mammaen vil ha tilbake kroppen sin og bli kvitt bekkenløsningen slik at hun kan starte et aktivt liv med masse bevegelse. Er det en ting som er sikkert, så er det at å slite med symptomgivende bekkenløsning, tidvis på grensen til det invalidiserende, for alvor har fått opp øynene mine for hvor verdifull kroppen er, og på hvor mye vi (jeg) tar for gitt at den fungerer. Jeg har lovet meg selv én ting, og det er at jeg heretter skal gjøre mitt for at den skal fungere, og ikke ta for gitt at det å gå til toalettet for alltid vil være en smertefri opplevelse. Så, vi har laget treningsplan og det skal bli så uendelig deilig å komme i gang. Jeg er klar over at det ikke er sikkert at bekkenløsningen slipper taket med en gang, og jeg vet jeg må ta hensyn til operasjonssåret en stund, men tar vel kort tid før vi kan begynne å trille på tur og kose oss ute. Dessuten har jeg stepmaskinen min, og jeg har en rygg som må trenes opp igjen, ja styrke for øvrig. Og kondisjon. Det føles litt som å lære å gå igjen, men jeg tror det er viktig å erkjenne at kroppen ikke er som den gang var, og at status på ytelsesevne kan sees i lys av nesten 20 ukers stillstand. Jeg må begynne litt på nytt, og må ta ting i mitt eget tempo. Vi er begge i alle fall veldig klare for å komme oss ut og bevege oss masse og nyte frisk luft. Jeg gleeeder meg til å ta med meg guttene mine på tur i vinter og vår.

Ellers fikk vi vite i dag at vi skal møte på sykehuset 07:15 mandag morgen, og vi er satt opp som eneste planlagte keisesnitt. Hvis alt går etter planen, trilles jeg til operasjonssalen ca 08:30, og jeg er så heldig å få lov til å ha med meg min kjære. Operasjonen skal gjøres i spinalbedøvelse slik jeg får være bevisst gjennom hele inngrepet. Det betyr at jeg sammen med Christian får høre guttens første skrik og får dem begge hos meg mens jeg blir sydd. Nå bare gleder vi oss til mandag, og skal kose oss med de siste dagene i tosomhet :-).